Da oteren
Horten Bay ankom Høssingområdet på 1970-tallet i dårlig form og med mange vonde tanker begynte trøbbelet for en rekke mennesker. Oteren ble først funnet på en benk siden på et flygel, en innsatsgruppe av tre, så to redningspersonale fikk dratt oteren inn til medisinsk undersøkelse og siden ble det rykket inn en annonse i Høssingposten der Regionsveterinæren etterlyste fosterforeldre til den våte lille tassen, dette ble starten på mye trøbbel for en rekke mennesker.
|
Horten Bay i en avslappet liggestilling med tåt og lyng |
Våren 1999 gikk en gruppe på 10, så 9 fosterforeldrepar til Høssingating Lagmannsrett med et erstatningskrav mot de rette myndigheter, samt krav om en skriftlig unnskyldning fra oteren. På dette tidspunktet levde oteren Horten Bay på en sanddyne utenfor Lagmannsretten.
Listen over overtramp var lang og liste-aktig:
Lis
Oterens første fosterforeldre var Garvin og Morse Odelbrock, de fikk oppleve en obsternasi oter som krevde sitt. -Han skulle ha vingummi og annen type smågodt hele tiden. Vi ble slitne av å småløpe til storkiosken i ett kjør, og det var ikke snakk om at Horten ville dele snopet med oss mennesker. forteller de fornærmede.
Senere kom Horten Bay i Marion Pavarottis eieskap. Malerinnen opplevde at oterens tilstedeværelse gikk hardt utover kunsten. -Jeg begynte å male dårligere bilder på grunn av Horten. Bilder av neper, lampetter og annen dritt. Jeg vil male det jeg føler! Men jeg følte ingen ting. Oteren fikk meg ut av balanse.
En annen som fikk føle oterens ulykksalighet på kroppen var Sheriff-assistent Bente Høgmoen, som tok vare på Horten Bay i noen uker på slutten av 80-tallet. Høgmoen kunne fortelle at oteren tok over tankene hennes. Hun kunne f.eks. finne seg selv utpå tunet med en bøtte uten at hun visste hvordan hun kom dit, eller hva det var hun skulle med bøtten. I bøtten lå det kål.
Så kom Anders Redwood Zimmermann inn på banen og hadde oteren på sitt kontor over en periode. Zimmermann jobbet i kommuneadministrasjonen, og frustrasjonen var stor da han fant ut at oteren hadde strødd pellets i tunikaen, halvert sukkerskålen og bedekket kontorlandskapets gullfisk, Dykken.
-Har ikke vært borti makan til tøv! sa Zimmermann flere ganger under rettergangen.
Tarald Eierheim (75) ble, etter flere fartsovertredelser, dømt til å passe oteren i 9 måneder sommeren 1993. Året da musikksjangeren Grunge for alvor tok av. Eierheim var oppdatert på ny musikk, og ønsket å ta del i den nye trenden. CD-er med Nirvana og Pearl Jam ble klort i stykker av den mannevonde gnageren, konsertbilletter til en Soundgarden-konsert ble gnagd i hjel, og Eierheim følte at han gikk glipp av en viktig musikalsk bevegelse.
Gudny Kjælvåg følte medynk for Horten Bay, og tok hand om den i først 3, så 2 år. Begeistringen tok brått slutt da den nå deprimerte oteren kom med kjønnsdiskrimenerende bemerkninger under en andakt høsten 95.
Etter mange år med latamannstilværelse og dans på roser, ble det hardere bud for oteren i 1997, da den ble overtatt av en anonym tannlege fra Utmarkneset, den tidligere offiseren i Kongens Hær, lot seg ikke be to ganger om å fortelle dyret hvor skapet skulle stå. Kvelertak og hard rufsing stod på menyen daglig. Tross den røffe behandlingen ble ikke disiplinen til oteren forbedret, noe tydelige gnagemerker på den fornæredes klokkereim bærer preg av den dag i dag.
Men det skal mer enn et massesøksmål for å knekke en umulig oter. Mot slutten av rettsaken tok saken en annen vending, da iskrembileier Per Inge betalte hele erstatningskravet, rettsomkostninger samt kausjon for den lille trøbbelmakeren. Horten Bay ble innlosjert i Per Inges isbil, der den fremdeles lever et tilbaketrukket liv som prøvesmaker for nye, spesialimporterte iskremtyper.