– Denne 17. mai kommer hvert år så det er bare å bli vant til det, råder Rhonda M. Gulvkaldt på telefon fra sydligere strøk. I år er det også 500-års jubiel… jubeli… julibeum for denne typen feiring i Høssing så vi har kljøpt inn stortromme. Sier ikke mer. Joda, jeg fortsetter snart.
Mens vi venter på at pressetalsmannen, eller er det en kvinne (REDD ANM! DØD ELLER LEVENDE!) skal fortsette å snakke tar vi en titt på de vedlagte dokumentene. Her finner vi mye godsaker: møteinnkallelser, referater og regneark, detaljerte beskrivelser av alt fra blomsterdekorasjoner til forbrenningsmotorer, medlemslister og mye annet snadder. Mat for moms med andre ord.
R. M. Gulvkatt gir oss dokumentene. Foto: "Tassen"
Rhonda er tilbake. Hun setter seg overskrevs på en stol, på en utfordrende måte. Begynner å rulle ned strømpebuksene og stripper ut av den tettsittende forretningskvinnedrakten mens hun blunker megetsigende med de tunge øyelokkende. Jeg prøver å stritte imot men følelsene tar overhånd. Snart er hun i mitt favntak og vi omfavner hverandre på en seksuell måte. Vi ruller rundt på gulvet mens vi fører hverandre til nirvana og tilbake. Stønn. Stønn. Svetten sildrer.
Etter samleiet fortsetter vi intervjuet. Jeg spør om kommunen bruker store summer på 17. mai feiring. Nei, er svaret. Neste spørsmål dreier seg om hvorvidt alle minoriteter og rullestolbrukere blir godt ivaretatt under grunnlovsfeiringen. Tja ,,, Rhonda drar på det, – Vi setter opp en rampe hvor de kan stå på avstand og ha full oversikt. Dessuten står de fritt til å flytte ut av kommunen, de trenger ikke bo her. Ingen som tvinger dem. Der er døra!
Ja, det har hun jommen rett i. Der borte, på den stilige kortveggen i kontoret hennes, er døra. Jeg setter kursen mot den. Plutselig er jeg ute i friluft. Trekker pusten, lar luften fylle lungene. Ahh.